«Mitt poeng er at konkurranseidrettar, ja, konkurranse i det heile, er
noko forkasteleg, noko som bør motarbeidast til det er borte.» (Einar Økland;
«Det usportslege standpunkt», Frå Måne over Valestrand, 1989)
Slik
lyder første setning i Øklands tekst om konkurranseidretter. Da jeg møtte på
denne setningen hadde jeg egentlig lyst til å snu og gå igjen. Selv er jeg
aktiv i en kampsport hvor det blir arrangert konkurranser for store og små året
rundt. ”Hvordan i all verden kan du finne på å si noe sånt?” var det første som
slo meg, men etter å ha lest og fordøyd teksten forstod jeg at han kanskje har
et poeng. Selv om jeg selv mener at konkurranse er både sunt og artig ser jeg
at det mulig kan bli litt mye iblant.
Når
jeg tenker meg om er det mye som kan og blir gjort om til konkurranser.
Førstemann til å spise opp ditten og datten, førstemann til å skaffe seg ditten
og datten, førstemann, førstemann, førstemann. Allikevel tror jeg at
konkurranse er sunt. Det gjør så vi gir det lille ekstra, skjerper oss, og
prøver litt lenger og litt hardere selv om vi egentlig er slitne. Enten det
gjelder å vinne et par minutter på en tre kilometer, få høyere karakter enn
kompisen eller komme tidsnok til skole og jobb er konkurranse en fin måte å se
resultater på. Med en liten gulrot til vinneren, selvfølgelig. Legg trykk på liten.
Her
kommer det Økland sier om det økonomiske styret rundt konkurranseidrett inn, og
nå er både jeg og Økland enige. Når fotballspillere tjener mer enn leger og
ingeniører er det noe som er feil, gulroten er blitt for stor. Hvis de hadde
klart seg med et par millioner i året kunne flere milliarder kroner blitt brukt
på for eksempel utdanning. Igjen er Økland og jeg enige.
Fortalt
kort og godt mener jeg at konkurranseidrett og konkurranse generelt er sunt så
lenge pengestyret rundt det hele holder seg på et relativt lavt nivå.
