Vårt konkurransesamfunn

«Mitt poeng er at konkurranseidrettar, ja, konkurranse i det heile, er noko forkasteleg, noko som bør motarbeidast til det er borte.» (Einar Økland; «Det usportslege standpunkt», Frå Måne over Valestrand, 1989)

Slik lyder første setning i Øklands tekst om konkurranseidretter. Da jeg møtte på denne setningen hadde jeg egentlig lyst til å snu og gå igjen. Selv er jeg aktiv i en kampsport hvor det blir arrangert konkurranser for store og små året rundt. ”Hvordan i all verden kan du finne på å si noe sånt?” var det første som slo meg, men etter å ha lest og fordøyd teksten forstod jeg at han kanskje har et poeng. Selv om jeg selv mener at konkurranse er både sunt og artig ser jeg at det mulig kan bli litt mye iblant.

Når jeg tenker meg om er det mye som kan og blir gjort om til konkurranser. Førstemann til å spise opp ditten og datten, førstemann til å skaffe seg ditten og datten, førstemann, førstemann, førstemann. Allikevel tror jeg at konkurranse er sunt. Det gjør så vi gir det lille ekstra, skjerper oss, og prøver litt lenger og litt hardere selv om vi egentlig er slitne. Enten det gjelder å vinne et par minutter på en tre kilometer, få høyere karakter enn kompisen eller komme tidsnok til skole og jobb er konkurranse en fin måte å se resultater på. Med en liten gulrot til vinneren, selvfølgelig. Legg trykk på liten.

Her kommer det Økland sier om det økonomiske styret rundt konkurranseidrett inn, og nå er både jeg og Økland enige. Når fotballspillere tjener mer enn leger og ingeniører er det noe som er feil, gulroten er blitt for stor. Hvis de hadde klart seg med et par millioner i året kunne flere milliarder kroner blitt brukt på for eksempel utdanning. Igjen er Økland og jeg enige.

Fortalt kort og godt mener jeg at konkurranseidrett og konkurranse generelt er sunt så lenge pengestyret rundt det hele holder seg på et relativt lavt nivå.

2STUN

Avslutningsoppgave

Nivå 3

Verdier som absolutt bør beholdes, tas vare på og forbedre er blant annet demokratiet, ytringsfriheten og folkeskikk. 

Demokrati er gresk og betyr folkestyre, noe som betyr at folket skal få bestemme, eller ta del i avgjørelser. Her i Norge er det storingsvalg og kommunevalg annet hvert år, hvor hele Norges befolkning over 18 år har mulighet til å putte en stemmeseddel ned i en valgurne i håp om at deres parti bli valgt til å styre landet eller kommunen i de fire kommende årene. Dette er bra for både sivile og politikere. Borgere av staten får innflytelse og får en følelse av tilhørighet. Demokratiet virker også som en prevensjon mot diktatur, noe som får politikerne ned på bakken igjen.

Ytringsfriheten er også en veldig fin verdi som vi er heldige for å ha her i Norge. Hvis ens egne meninger er motsatte av regjeringens har man lov til å ytre meningene sine i aviser, på radio, på tv eller på nett. Ytringsfriheten er ikke helt fri, for uttalelser som kan oppfattes som rasistiske mot hud, rase, kjønn, legning eller religion er forbudt. Dette forbudet ser jeg på som bra, for det gjør muligheten til å opprøre diverse folkegrupper mye mindre.

Folkeskikk er uskrevne lover som gjelder alle i landet. Dette er helt enkle ting som å takke for maten, spise med munnen igjen og ikke gape inne. Kort sagt: oppføre seg som folk.

En grei regel som kan forenkle alle lover, regler og normer er kardemommeloven «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.» Så lenge man følger denne enkle setningen er man godt på vei til et ideelt samfunn.

NORRØN LITTERATUR - Håvamål

Hávamál vers 71
Er du halt, kan du ride,
handlaus gjæte,
er du dauv, kan du duga i strid.
Blind er betre enn brend å vera:
daud mun ein lite duga.

På forståelig norsk betyr dette at
Hvis du halter, kan du ri,
mangler du en hånd kan du gjete,
er du døv, duger du fremdeles i strid.
Blind er bedre enn brent:
men som død duger man ikke stort.

Jeg mener at dette kan tydes på to forskjellige måter, enten i arbeidsgivers favør eller arbeidstakers.
Enten mener arbeidsgiver at uansett hvor skamslått eller lemlestet du er kan du fortsatt gjøre noe positivt for samfunnet rundt deg, her arbeid. Hvis du ikke har mulighet til å gå kan ridning være tingen for deg. Er du døv har du fortsatt armer og bein i behold, og i nærkamp med fiender vil du være like nyttig som de andre med alle fem sanser i behold.

Fra arbeidstakers syn kan dette verset være en beskjed til andre med lemmer og sanser i behold at de faktisk kan ha en viktig funksjon i samfunnet selv om de ikke er "intakte". Dette er deres beskjed til omverdenen at de kan og vil hjelpe til uansett om armer, bein, hørsel eller syn mangler.

Så morsomt!

Datoen er 27. mars og solen steker på himmelen. Min far har lagt vinterjakken på loftet og bestemt seg for å sette ut trampolinen. Jeg, min bror og hans venn bør ikke bes to ganger for å prøvehoppe trampolinen for første gang. Dører flyr opp og blir deretter smelt igjen i det vi stormer ut av huset for å føle luft under vingene. Pannekakene blir forlatt på spisebordet, og det knaker under oss i det vi løper over terrassen. Sistemann på trampolinen er et råttent egg! Så morsomt!

Dessverre er det jeg som havner bakerst, og bitterheten trenger seg på. Et kraftig hopp fra min side får de to ni år gamle guttene til å falle sammen som et korthus. Det tar ikke lang tid før fjerdeklassingene skjønner hvem som er sjefen. Uheldigvis for meg tar «søskenkjærligheten» over for min yngre bror, og fristelsen til å terge storesøster blir for stor. Så morsomt!

Vi hopper og hopper. Varmen sniker seg gradvis innpå oss alle tre, og svetten begynner å piple ut fra de mest utenkelige steder. Man skal langt tilbake for å finne en like varm 27. mars. Når varmen er på sitt verste bestemmer guttene seg for å spille «balleken». En etter en blir ballene kastet over nettet, og ungene er i ekstase. Leken utarter seg til å være en to-mot-en lek, som ender i en de-mot-meg situasjon. Så morsomt!

Regler finnes visstnok ikke. Ballene fyker til og fra alle kanter, og på mirakuløst vis klarer alle å treffe meg. Lår, armer, rygg, legger og mage får gjennomgå hardt. Til og med hodet er en målskive. Heldigvis ble balleken i kombinasjon med varmen for mye for gutta boys, og en etter en blir ballene kastet ut og havner i hagen. Positiv? Nei da. Med ullsokker på beina dannes fort statisk elektrisitet som fører til en aldri så liten «dulte-lek». Så morsomt!

Omsider tar varmen knekken på oss alle, og inn bærer det med oss. Håret står til alle kanter, og vann er høyeste prioritet for øyeblikket. PC-en sniker seg innpå meg med et bakholdsangrep og drar meg inn i Facebookhelvetet. Gruppa «1STUN» har et varsel, og overrasket klikker jeg meg inn på siden. Oi. Norskleksa skal være ferdig til i morgen. Klokka viser 17:18. Fortsatt klam etter hoppingen setter jeg meg til rette og åpner omsider et word-dokument. Så morsomt!

Kaniaw

Romanen eg og gruppa mi les heiter «Kaniaw» og handlar om ei jente med same namn. Ho er ei norsk-kurdisk jente, som bur med sine kurdiske foreldre i Noreg. Gjennom boka får me høyre om hennar reise til Kurdistan for å finne mannen faren hennar har gifta ho bort til for å si at ho ikkje kan gifte seg med ham. Ho er allereie i eit forhold med ein norsk gut. Boka følgjer den spanande historia gjennom 3. person, da denne historia er skrive på nytt av ei jente Kaniaw møtte på ein kafé.

Kva for skilnader finnes det mellom Norge og Kurdistan?

Fyrst og fremst må eg seie at Kurdistan ikkje er eit land, men eit område som omfatte delar av Tyrkia, Nord-Syria, Irak, Armenia og Iran. Det at kurdarane ikkje har eit eige land, pregar deira liv og har ført til mange fiendar og krigar opp gjennom årane.

Det er eit lite utval stikkord eg vel å bruke for å finne dei mest sentrale forskjellane mellom Noreg og Kurdistan. Dei er religion, kultur og økonomiske skilnader.

Den dominerande religionen i Kurdistan er Islam, noe som pregar deira levemåte og syn på livet. Dei ber fleire gonger om dagen, faster under Ramadan og går med religiøse plagg. Heime i Noreg er me ikkje prega av religion, i alle fal ikkje i same grad. Til dømes brukar vi ikkje å be til faste tider på døgnet, me har ikkje nokon som seier at me må faste under vår eige «faste» og ikkje har me på oss religiøse plagg.
Eit problem som mange fattige sjeler i Kurdistan har, er at dei ikkje får seg utdanning. Kurdistan er som sagt ikkje eit land, og har ikkje ressursar nok til å gje den fattige delen av Kurdistan utdanning. Difor ende beklageleg vis mange fattige opp om heimeværande analfabetar.

Me i Noreg ser rart på vaksne menneske som ikkje kan skriv og les. Me syne synd på dei, bedømmer dei inne i hovuda våre og lurar på kvifor i all verda dei ikkje får utdanning. Fattigdom er hovudgrunnen, men religionen deira som seier at kvinnene skal vere heime og passe hus og barn spiller ein viktig rolle også. I kristendommen er det også sagt at kvinnene skal vere heime, men i Noreg praktiserer me som sagt ikkje dei gamle reglane. At eit menneske blir så lite setje pris på grunna av kjønn er skremmande i mine auge.

Flerspråklighet

1)      For noen tiår tilbake hadde Norge et ganske homogent samfunn.

2)      I Norge har to minoritetsspråk; samisk og kvensk.

3)      Enkelte mener at man er flerspråklig så lenge man kan produsere meningsfylte ytringer.

4)      Noen mener flerspråklighet bare gjelder de som kan både morsmålet og de(t) andre språke(t/ne) like godt.

5)      I 2005 var 15 % av videregående skoleelever innvandrere.

6)      33 forskjellige språk var representert på de videregående skolene på den tiden.

7)      Mattradisjonene har blitt påvirket av blant annet «kaffe latte», «wok» og «pizza».

8)      Norske ungdommer tar etter innvandrerungdom og bruker deres språk innblandet i sitt eget. Ord som "wolla" og "zemir" blir brukt.

9)      I Rinkeby i Sverige har det oppstått en helt egen dialekt som har mange feil i forhold til standard svensk.

10)   Her i Norge er "kebabnorsk" betegnelsen på språket som er infisert av fremmedord.

11)   I 2004 var det ca. 350 000 innvandrere i Norge.

12)   I Norge er mer enn hundre forskjellige språk representert.